Ingen av oss brukte seie stort slike morgonar

Veit ikkje kva det er, brukar eg seie når det er noko som ikkje flyt som det skal, når noko er litt i ulage, på hell eller murrar. veit ikkje kva det er, men sjølvsagt visste eg det den gongen, den septembermorgonen.

Lyset heng litt lenger her ute i vest, kjem tidlegare. Ho vakna først og hadde tatt på eg storskjorta mi som hang over ein stol og gått rundt i huset på bare føter. Eg vakna av kaffilukt. Vi tek det ute, sa ho og sette kneet i døra. Trammen var enno litt fuktig etter natta. Vi sette oss til campingbordet, såg utover, venta på at kaffien skulle trekke og syntest vi var heldige.

Ingen av oss brukte seie stort slike morgonar. Det var ikkje naudsynt. Så såg eg det. Eg gløtta på ho og oppdaga at ho og hadde augene den vegen. Nede ved vatnet, nesten heilt nede ved huset til Audhild og Egon, såg vi den gule krona på treet. I løpet av natta, medan vi drøymde om reiser, lange måltid, bøker vi skulle lese for kvarandre på senga om kvelden og anna snadder, hadde det skjedd. Treet hadde gått fra grønt til gult. 

Eg såg det. Ho såg det. 

Eg skjenka kaffe, ho delte eit rundstykke med berre neven og la på eit godt lag syltetøy. Vi sa ikkje noko om treet. Det var ikkje naudsynt. Vi hadde begge sett, men beit det i oss. Den morgonen lærte eg ein heil del om kva kjærleik er.

Men no? Ei uro eg ikkje kan forklara, noko som jagar rundt utan å ta heile meg med. Eg er ikkje til stades, det er alltid noko eg speidar etter, lengtar etter. Er alltid ein annan stad. Der ho er, kor det måtte vere. 

Best å seie: “Veit ikkje kva det er, men…”

Draumen om å køyre heilt fram til John Fogerty si dør

Audhild og Egon har tent varmelampene på verandaen, flytta stereoanlegget ut og sit under pledda sine. Dei spelar “Down by the river”. Seinare veit eg at Audhild vil danse tett med Egon, lukke augo og minnast gamle dagar. Ho vil ha “Who´ll stop the rain” av Creedence. Alltid den songen, alltid med Egon. Ho veit ikkje at det er ein antikrigsong, at regnet han refererer til er bomberegnet, at det er systersongen til ein annan Creedence-hit, “Have you ever seen the rain” som kom like etter Vietnamkrigen. For Audhild er han ein kjærleikssong.

Egon skrur ned når han ser meg i verandadøra. Eg slepp ut ei kjegle av lys framfor meg.

Var det for høgt? hoiar han.

Eg trur vi spela så dei høyrde oss heilt til California, seier han på utpust og tek eit drag av filtersigaretten.

Men kom ned med flaska di, så kan vi spele litt, det er så stilt i kveld, seier han.

Eg har enno ikkje sagt noko, men går.

Og kvar gong eg går dit ned, støkk det litt i meg. Audhild og Egon held hender, dei dansar litt, seier søte ting til kvarandre, ting eg ikkje trudde folk i sekstiåra sa. Men eg blir ikkje flau. E kjenner berre det stikk. Det skulle vore ein deg. Og ein meg. Og nok eit stereoanlegg ved fjorden.

Slike kevldar brukar Egon fortelje meg om draumen sin. Kvar gong. han sier at draumen hans er å leie ein sykkel, ein Harley av noko slag, og køyre han tvers over landet, heilt til California, heilt fram til døra til John Fogerty. Der skal han ta seg ein velfortent røyk, utan filter, og så skal han banke på hos John Fogerty og seie: Her har du meg.

Egon synes alltid det har mangla ein i Creedence. Ikkje ein musikar, men ein som kunne megla mellom brørne slik at Tom og John vart forlikte før Tom døydde.  Egon ville vore den mannen, seier han kvar gong dei har opna litt vin, sett seg til på verandaen, under pledda, under varmelampene, under månen.

I kveld spør eg om Aushild hadde klart seg så lenge utan han – det tek jo si tid å reise heilt til California på motorsykkel og finne heimen til John Fogerty?

Du, skal eg seie deg noko, seier Egon.

Ja? seier eg.

Det blir ingen draum utan at Audhild er med. Ho er med i alle draumane eg har hatt sidan 1971, seier han.

Eg let blikket gli ut fjorden og tenker at det aldri har vore så fint her så seint i oktober.

Hausten over støa

Hausten susar i horisonten som malinga frå ein katt i fanget. Enno er det fine dagar, stunder der eg legg meg utpå med båten, dorgar høgt i sjøen med blanke anglar etter sild og makrell. Enno er det  timar der eg ikkje ser mørkt på noko.

Ein av dagane no skal eg dra båten opp i støa, gå over han. Det kjem til å skje i år igjen. Å sjå ein båt på land, er ei hundefløyte for den tidlegare skipperen Egon. Han ruslar ned, som om han hadde eit ærende her, men augo er med han.

Smøringa er fin enno, seier Egon

Spanta er tette, dei brukte gode naglar før i tida, seier han.

Taua, seier Egon, du skulle ha skifta tauverket. Ho fortener noko nytt, seier han og stryk henne over ripa.

Du la mykje kjærleik i pussen i vår, seier han.

Du er flink til å snakke i bilete, seier eg, og ser opp mot huset kor eg veit kona hans, Audhild, er heime. Laurdagene likar dei å løyse kryssorda i hovudstadsavisene, spele plater, bruke lang tid på å lage middagar, ete dessert seint og sitte under varmelampene med eit glass vin.

Kva slags bilete? spør Egon.

Gløym det, seier eg, viftar tankane og stunda bort. Vi kunne skifta emne, vi kunne snakka om nokon av garnfiskarane i fjorden har fått noko i det siste, nytt om langvarselet på yr.no kontra pent.no, om EU-kontrollen på den gamle bilen, men vi tiar begge to, let det henge ei stille over stunda. Og lyttar ein godt, høyrer ein haustens bladlause murring bak det heile.

 

Kanskje det ville bli eit par av oss igjen

Eit par gonger i året, på godversdagar, kjem Egon ut på trappa med kaffekanna, eit krus frå ei av redningsskøytene og sigarettar. Eg sit ofte ved kjøkenbordet med desse morgongreiene mine. Egon går inn igjen etter ei stor skuff frå ein kommode. Han byrjar legge ut sokkar, sortere dei, legge deg bak seg når dei endeleg har blitt to.

Han rår ikkje med det, seier Audhild, han er ein bra kar på alle vis, men sokkar, nei, der glepp det for han.

Når Egon kjem ut på trappa med skuffa si, veit eg det kan ta tid. Han er nøye. Ser på sokkane, kanskje han snakkar til dei som ei gamal dame snakkar med plantene sine. Sigaretten heng i munnvika hans, får Egon til likne ein skodespelar i svartkvittfilm. Egon er ikkje så nøye med håret desse morgonane. Håret kan vere til alle kantar medan han ordnar verda si i par.

Første gong lurte eg på om dette måtte med i bygdeboka. Eg skal skrive like mykje om mi samtid som gamal tid, men her ved fjorden føler eg ofte at det som skjer no, er gamal tid. Folk brukar den tida ting tek. Dei er medvitne på kva dei gjer, bevegelsane er monotone, ein del av kroppane deira. Dei gjer ting med heile seg sjølv og sjekkar heller epost når det lir mot kvelden. Eg tenker på bygda mi som ei bølge som aldri kjem heilt til land, men er fin å sjå på når ho krusar der ute, skvett opp under småbåtar, har sitt eige liv der under skyane som heng som skjegg rundt fjella i aust.

Eg set meg til å skrive. Om Egon, om ritualet hans med sokkeskuffa. Han går heilt opp i det. Han går heilt opp i alt, kona si óg. Han er til stades. Det er det eg vil skrive i bygdeboka, om ein mann som er her, ikkje alle andre stadar.

Sokkane mine er nokså ordna. Kanskje eg berre skulle la det fare ein månads tid og sjå kor det ber? Kanskje eg skulle setje meg på trappa ein morgon og prøve imitera Egon og rørslene hans? På det viset, om eg blir slik ein mann, ville det kanskje bli eit par av oss igjen?

Du likar å klatre

Guten med munnspelet dreg føtene etter seg på kanten av grøfta. Hestehov og rams klaskar mot leggane og blir slått unna. Graset reiser seg raskt etter tråkka hans, men etter han hengdet to toaer, reine toner. Ei lys låt til innpust, ei mørkare til utpust.

Kva skal du? spør han.

Dra garna, sier eg.

Få bli med, seier han, og eg er sju år igjen, kanskje åtte i august, og eg har spurt far min om å få vere med på fjorden.

Eg veit kven foreldra hans er, sender ei melding, får svar om at det er greit.

Eg skyv båten frå land, gir han vesten min. Vesten er ein alt for stor, stiv frakk og dei brune gutearmane med plaster der han ein gong skal ha klokke, ser tynne ut.

Spel litt da, seier eg.

Han kan berre dei to tonane, men dei held for oss. Ein lys, ein mørk. Ein liten tone, ein stor.

Når garna er oppe, tel han fire lyr, ein brukbar torsk, ei sjøstjerne og ein krabbe. Krabben viklar vi ut og set ned i fjøra igjen. Han går målretta inn i tanget. Krabben har eit lager ved vatn under skalet som gjer at han lever lenge på land.

Du får kome attende i august, seier eg etter krabben, akkurat som far min sa

Vi sløyer. Eg held fisken med buken opp, han bloggar med den nye kniven min. No og då står ei tynn stripe blod ut over steinane og sandalane hans. Gjer ikkje noko, vi er sjøfolk. Vi skjær strupar, grev ut innmat og slenger det til måsen som sirklar som glorier over oss og jamrar som ein velgar i dagane før kommunevalet. Vi er stille. Treng ikkje seie noko. Dette er eit høgdepunkt for oss begge, og vi veit det.

Kva skal du gjere i sommar da, spør eg når vi har vaska hendene våre i saltvatnet og drege det våte av mot skjortene.

Veit ikkje heilt. Fiske krabbe, kanskje. Og klatre.

Du likar å klatre? spør eg, men det er ikkje mi stemme, det er ein annans, det er ei stemme frå ei annan tid, med ein liten skjelv som den lette brisen tek austover. Far min si stemme.

Eg lukkar augene og akkurat da ser eg så alt for mykje. Eg ser innover landet, og ser kvar kontur av tuntreet kor ein gut ikkje har klatra på 34 år.

 

Eg hadde ein ring klar da ho ga meg finger´n

(Morgonkåseri i P2 fredag 1/7, lese av @Kvalshaug)

Her i bygda setter vi oss ikke på bar når vinden blåser skeivt inn i livet og du bare ønsker å la deg drive med. Når du bare vil høre glade kvinners latter, ei drøy jazzlåt og se mørket senke seg, ute som inne. Nei, vi sitter ikke på bar. Vi har ikke bar. Vi har et fjordhotell der lokalbefolkningen ikke føler seg velkommen. Fjordhotellet satser på turister og konferanser, og da passer det dårlig å vise frem lokalbefolkning. Det siste året har jeg gått fra å være turist i egen bygd, en forsøksvis deltaker på livets evige konferanser – til å bli ..ja, “lokalbefolkning”.

Hun også. Men hun gikk tilbake til å bli turist. Hun dro. Det er derfor jeg sitter her og synes synd på meg selv og savner en bar å synes synd på meg selv i.

Det bor karer i husene rundt fjorden og de har roteskuffer fulle av sokker det bare finnes én av. Ensligheten finnes i boligfeltene også, i underetasjen. Det er flust av menn i norsk sokkel som har brent av det de hadde av olje og krutt og som fra tid til annen savner en bar, en prat og noen som ler.

“Du må bare være deg selv”, sa nabofrua Audhild. Hun visste dama hadde dratt. Audhild så hvordan det sto til med meg. Blikkene ut over fjorden som ble akkurat noen sekunder for lange. Hvordan jeg snudde meg vekk når noen gikk over grusen.

Audhild kan ikke ha forstått mye da hun sa at “Du må bare være deg selv”. Trodde hun jeg skulle møte noen nye? Her? Ute i distriktsnorge? Skulle det reke en kvinne forbi her som attpåtil så seg tjent med å stoppe? Med å bli? Hos en som meg? I et hus som er så fullt av ennå ikke fjernede minner etter ei som dro?

Audhild prøver å oppmuntre meg på alle vis: “Det er brasilianske kvinner i fire-fem hus på den andre siden av fjorden”, sier hun. Har vel hørt hvordan karene kjører de brasiilianske jentene sine rundt i bil, ruller ned vinduet, dulter hverandre på fest og sier  «det er samba i senga, vet du».

Jeg er ikke der. Ikke ennå. Jeg er knapt nok her. Tankene er et annet sted. Hos henne som dro, hvor hun enn måtte være.

Da jeg kom tilbake til bygda, snakket jeg ikke engang språket her lenger. Men jeg kom med henne. Det holdt. Vi var lykkelige, sa vi til hverandre under dynene når vi hadde lagt oss for kvelden. “Finere finnes ikke på jord”, sa vi da vi sto på fjelltoppene. Jeg mente henne. Hun mente naturen, men naturen var ikke nok. Hennes natur var å dra. Hun dro. Jeg sto. Jeg står ennå.

Og når alt dette er tenkt, er jeg liksom på bar der slike tanker fortsatt er gangbar mynt. Det er fredag. Jeg sitter ved bardisken. Hører servitørene snake svensk seg i mellom, ser på alle flaskene etter hverandre, lærer meg navnene fra venstre til høyre, legger inn en bestilling nå og da. Lokalet fylles opp. Inn kommer menn som meg og kvinner som henne. Latteren og bevegelsene er til å kjenne igjen. Ei av dem ligner henne,  det er noe med måten hun holdt hendene sine på. Jeg hadde til og med en ring klar da hun ga meg finger´n.

Kvinnen går ikke fra bardisken. Hun spør om stolen ved siden av er ledig. Jeg burde svart da hun spurte hvem er så denne karen. Det var et godt spørsmål. Jeg tenker på det uten å åpne øynene og kommer til at jeg ikke vil være meg selv i kveld, jeg vil være mannen hun vil ha.  Så jeg sier at jeg bare er på besøk.  Hun sier hun skal en tur på toalettet, men kommer ikke tilbake. Jeg sitter og holder rundt barstolen der jakken hennes henger. Så stryker jeg på jakken, som om det var en rygg. Så ser jeg ut over fjorden som om den var en bar. Så ser jeg livet mitt, som om det er noe å samle på. Og det er det, når man finner bedre grunner for å gå hjem enn å henge i en bar man ikke har.

Det er nok lyset, det er nok lyset

(Morgonkåseri i P2 torsdag 30/7, lese av @Kvalshaug)

Folk sier de sover mindre om sommeren, at det er lyset. At de trenger mindre søvn. Folk legger seg senere og vekkes tidligere av ei lav sol inn i soverommet. De utsetter kroppene sine for både sol og varmt sommerregn, os fra grillen, sjøvann, kutt fra einekjerr. Vi velter oss i natur, velter naturen over oss og folk sier det er lyset, at lyset på denne årstiden får dem til å gjøre det.

Jeg vet at med lyset kommer det også et stort mørke. Det heter sommerferie. Her ute i fjordbygdene i utkanten av bade kartet og stedene der folk er villige til å bo, er vi ikke plaget med turister. Jeg skulle ønske vi var det. Vi hadde trengt noen telt på jordene, folk som gikk rett opp til bonden for å kjøpe melk eller noen bobilturister som fisket alt for nær oppdrettsanlegget. Det ser jeg mange andre steder har, men de kaller turistene en plage. Alle har sitt, vi har nesten ingenting, så vi må dra på ferie, mot det store mørket.

 

I elleve av tolv måneder prøver vi å leve livene våre på siden av hverandre. Oppføre oss skikkelig, ja, men ikke komme for nær. Så drar vi til trange campingvogner til Oppdal eller Sverige eller vi drar til trange leiligheter i Syden. Vi drikke for mye, elsker for lite og leser absolutt alt i VG. Og vi kaller det ferie, men vi har ikke hatt mye fri fra oss sjøl, som jo er hensikten med ferie – å gjøre som Knut Hamsun skrev, å drive ikring og være sig selv til lit forundring.

Når vi har kommet til campingvogna eller den trange leiligheten i Syden, kaster vi oss over VG og Dagbladet, og det er da det begynner å bli dystert. Er det ikke myggen eller flatten, er det alkoholfarene, muligheten for å bli skilt, slått ned, solbrent, ranet, skimmet i minibanken eller robbet av en rumensk bande i løpet av ferien. Bilen kan bli påkjørt, båter kjører for fort, hunder kan få karantene, Katter kan bli ensomme, vi kan rett tog slett bli syke, ensomme og ganske mørke av å ha ferie.

Vi tikker og går gjennom høst og vinter. Slik er det å være protestantisk norsk. Løvet fallet for våre føtter, men vi tar det greit. Bakken fryser til, vi er vant til frost. Snøen laver og legger seg bløtt før den er borte neste dag. Vi takler det. Regnet står stritt inn fra alle sider. Vi har ikke fortjent bedre.

Høst og vinter bøyer vi oss for årstidene og misnøyen og surmuligen i oss selv, og skylder på alt og alle, ikke minst på hverandre og meteorologene.

Våren er et glimt av håp. Først nå våger vi å tro på sommeren, før det slår oss. Fellesferien er nær. Fellesferien er den skumle guttegjengen som står langs skoleveien og truer med bank.

Naboene mine, Audhild og Egon, er et perfekt par. De lever både ved siden av hverandre og intenst sammen i en kombo av felles interesser, sakte tenkte tanker og et lite glass vin under varmelampa på verandaen. Vestlandssommeren er slik. Den krever varmelmape, men ikke så mye mer. Her har Audhild og Egon alt. De drar på dagsturer med båten, med grill og nistekurv. Hun fniser litt når de kommer i land. Han gir henne hånden over ripa, holder den noen sekunder og ser på henne med det blikket som gjør at de hører sammen, holder sammen.

Jeg star og ser på alt dette. Prøver å ikke stirre, men observere. Jo lenger ut på sommeren vi kommer, jo nærmere fellesferien vi kommer, jo mørkere blir jeg. Folk har de godt. Det er fint. Jeg skal verken på fellesferie eller noe annet sted der det er tett med folk.

Kan ikke mordersneglene, flåtten, rumenerne som rundstjeler, dødbier, giftige blomster, syke bier, salmonella, banksvindlere og andre statistiske størrelser også tatt seg en tur ut hit? Da hadde det minste skjedd noe som kunne forandret saker og ting og en lang sommer.

Nei, det er nok lyset, det er nok lyset. Ikke nødvendigvis det som henger over horisonten fra den første koppen pulverkaffe til langt på kveld. Det er nok lyset du har i deg. Det som er alt for blått.

Det er slike ting eg tenker slike morgonar

(Morgonkåseriet i P2 onsdag 29/6, lese av @Kvalshaug)

La meg ro deg ut til holmen. Ja, deg. Akkurat nå. Nå som sola begynner å stå skrått innover fjorden, legger fjellene svarte og sjøen ser ut som noe de har laget på et aluminiumsverk.

Ei åre nedi, så den andre, stig på. Der, bak tofta står det kaffe, vær forsiktig. Vent til vi er ute av strømmene her inne ved land. Den rømte oppdrettslaksen liker å stå her og føne seg, enda det er torskens plass.

Vi kan dorge lenger ut. Jeg ror. Du sitter med en finger over ripa og holder et snøre høyt i sjøen. Bare legg deg tilbake, det er et stykke ut til holmen. Når du bor inne i en slik fjord, er det et stykke til det meste. Spesielt til folk som vil være med på en slik rotur en tidlig morgen i juni.

Hører du hvordan det drypper av årene? Reketrålerne er inne for lengst og skipstrafikken ute i leia, går på nattestid. De siger sakte forbi mens vi sover, på vei mot langt mer spennende steder enn dette. Der har vi lykta som smyger sitt sjuke lys ut i skumringen. Ser du holmen nå? Ikke? Så du tror ikke den finnes? Neivel. Så eksisterer den ikke, men hva så? Er man ikke alltid på vei mot en holme i livet der gresset er grønt, svabergene er vasket runde i kantene og en hegre basker som et Sikorsky-helikopter når den letter?

Det er slike ting jeg tenker slike morgener, sånn i tilfelle man skal få bruk for det. Det står én tallerken på frokostbordet. Slik er det blitt. Hun hadde store drømmer enn dette, og dro etter dem. Jeg har også drømmer, men de er her.

I går gikk jeg ned til båten, en fjorten fots færing, som lå halvt oppe i støa. Vi har hatt mye fint sammen, men er blitt to sentimentale, halvgamle, halvt havarerte skapninger begge to med umalt ripe, sprekker i trevirket og vi ser oss ikke lenger om etter en ny havn. Jeg bøyde meg over ripa og tok på den, omtrent som man klapper en gammel venn på skuldra. Vi snakker ikke lenger om kvinner.  Tro meg; kvinnene snakker heller ikke lenger om oss.

Så ringte hun. En mobil i brystlomma kan bryte stillheten ved en fjord på mer brutalt vis enn en måke.

Jeg burde besvart det anropet.

I dag skal jeg gjøre noe folk her fra fjordbygda ikke gjør. Det kommer en buss med turister og varaordføreren skal guide rundt i bygda. Jeg har tenkt å bli med bussen. Ikke fordi  jeg er så forbasket fremmed, men for å se hva vi forteller de få tilreisende vi har og eventuelt hvorfor de aldri mer kommer tilbake. Om jeg skal gjette, blir det slik.:Varaordføreren ønsker velkommen på fjordadialekt og hakker avgårde om næringsutvikling. Vi er jo mulighetenes kommune. Vi er et Norge i miniatyr.

Da er det jeg skal bøye meg fram til setet foran der det sitter en utenlandsk kvinne som forlengst har slått på iPoden sin. Jeg skal kakke henne på skuldra, prove å være vennlig og forklare at jeg bor her, men ikke er slik. Jeg skal spørre om hun ikke vil bli med på en liten rotur. Ja, i en ekte båt. Jo, den er gammel, men har sjel. Hun skal reagere positivt på ordet sjel. I neste setning bruker jeg ordet autentisk og sier “as we locals do”. Dette skal gjøre susen. Så hun setter seg til rette på tofta, mildt skeptisk. Hun slipper dorgesnøret uti mens jeg ror behersket og lar det dryppe godt av årene mellom hvert tak. Fiskesnøret som renner mellom de lekre neglene hennes,  et fremmed ansikt og åpent sinn, ei som stiller gode spørsmål om hvordan det er å leve, hvordan det er å leve her ute i naturen.

Jeg ror henne ut til holmen og en hegre letter mot horisonten. Når vi klyver i land på holmen, skal jeg dra litt på det, og si, som planlagt, at joda, det er vel slike øyeblikk vi lever for.

Så – vil du bli med? La meg ro deg ut til holmen. Ja, deg. Akkurat nå. Det er ingen grunn til å utsette noe i dette livet eller å la være å seg utsette for det.

 

Rytmen i fjorden når det er flo

(Morgonkåseri i P2 28/7 kl 0725, lese av @Kvalshaug)

Sissel Uti Fjorden skal gi ut dikt. Hun heter bare Sissel Uti Fjorden Som Skal Gi Ut Dikt, for folk her synes det er noe ordentlig tull. Noe skikkelig mystisk, noe innadvendt. De tror det forklarer mye ved henne, det at hun skal gi ut dikt. At det er på grunn av alle diktene og ordene at hun virker litt fjern når hun går langs veien. At rytmen når hun pilker ute ved Skjæret har noe å gjøre med hvordan bokstavene faller ned på papiret. De tror hun er her, men likevel langt borte. Et sted hvor ingen av oss andre kan komme.

Jeg tok mot til meg og snakket til henne da jeg traff henne ved knekkebrødhylla på Rema 1000 en dag.  Sissel var et vakkert strå i denne åkeren av bleier, kaffe og kjølig ost uten smak. “God dag,” sa jeg, og navnet mitt og nevnte at jeg skriver en bygdebok, i håp om at hun skjønte vi hadde noe til felles.

Bygda har gått glimrende i alle år uten slik som oss. Bevares, de har klart å redusere antall dagligvarebutikker fra tre til én, og slik rasjonalisering og enighet er sjelden å se. Det samme med skolene: folk tok hintet om å flytte ut slik at alle fikk plass på én skole, den nyeste, den som lå lengst unna alle fordi tomta var billig. Såpass må man gjøre for hjemstedet sitt; å enten flytte ut slik at bygda får et hodebry mindre eller velge en skole som har den billigste tomta.

Veiene er ikke blitt bedre, og hurra for det. Dårlige veier med telehiv midt på sommeren og asfaltkanter høye som kattunger, beyr også at det ikke går noen flyttebiler UT av bygda. Nei, her er det mye å være glad for.

Alt dette burde jeg sagt til Sissel Uti Fjorden som gir ut dikt, men jeg ble stående og stotre i møte med kunstneren. Hva tenkte hun? At jeg var nok en tulling som skulle forstå henne? Kvinner jeg har kjent, har likt å bli forstått, men de som skal gi ut dikt er troliv livredde for å bli det. Forstått og tolket.

Hvordan skal man prøve å nærme seg Sissel Uti I fjorden som skal gi ut diktbok? Er det vits i det hele tatt? Jeg er redd jeg ikke blir her lenge nok til å bli nær. Hun liker nok ikke linjer som river seg fra verset.

Så spurte jeg, helt ut i lufta, og jeg aner ennå ikke hvor det kom fra, “du kjenner kanskje ikke så mange her?”. Enda jeg visste hun hadde bodd her hele livet.

«Alt for mange», sa hun.

«Hæ?», sa jeg, det må ha vært gufset fra kjøledisken på Rema 1000, vi sto der i tidlig juni, vi hutret.

«De forstår meg ikke», sa hun.

Selv om det var et ventet svar, ble jeg totalt overrumplet og bestemte meg der og da, med utsyn til sju typer Wasa-knekebrød på Rema 1000, at jeg skulle bli en som forsto. Som forsto henne og alt det hun drev med. Som ikke skulle stå i veien for hvert naturbilde hun ville laste fra himmelen over parabolen og ned på papiret. Som ikke skulle mukke når hun fant en firkløver med fem blader eller kysset en solsikke med bøyd hode – i diktingens tjeneste. Der, mellom frysedisken og knekkebrødhylla, bestemte jeg meg for å bli en som tålte slik, som forsto, uten å forstå henne ihjel, som kunne leve i det mysteriet som het Sissel Uti Fjorden Som Skriver Dikt.

Dette er ett år siden.

Ennå spør jeg meg selv hva som skjedde jeg. Ennå lurer jeg på hva som får henne som skal gi ut dikt til å bli boende ute i fjorden. Er det punktumssteinene i fjøra, austavindsfrasene eller rytmen som kommer i fjorden når det er flo? Eller bare mitt eget, hjerte som banket for hardt, for lenge og som nå ikke vet hvordan det skal stoppe.

 

Slik eg tvinna håret ditt før du sovna

(Morgonkåseri i NRK P2 27/6 kl 0726, skrive på bokmål og lese av @Kvalshaug)

 

Der var hun. Der. Ikke? Jo, jeg måtte rygge litt tilbake, gjennom en slak sving, men her ute på bygdene er vi ganske trygge på at det ikke kommer noen bak. Vi vet hvor folk kjører og hvor fort de pleier å komme. Folk bruker ikke blinklys heller. Alle vet hvor den og den bilen pleier å svinge av.

Så jeg rygger gjennom svingen, gir på litt og vrir inn på en gårdsvei.

Der står hun.

Hun er min ungdoms kjæreste, hun som ikke dro herfra, men ble værende og nå ser hun bare rart på en som har kommet flyttende hjem.

Jeg snakker ikke om skjønnheten fra andre siden av fjorden som pleide å gjemme klærne sine under en stein og svømme over sundet til kjæresten sin om kveldene og ta på seg hans store skjorte – som også lå under en stein.

Det er ikke noe sensasjonelt jeg ser på, ville folk si. Folk  her i fjorden er litt lei av turister som peker og tar bilder – eller hjemflyttere som kommer tilbake og skal oppdage alt på nytt.

 

For meg er det en sensasjon. Hun er foran meg. Her. Nå. Minst tyve år for seint. Men der står hun. La oss si at det er en hesje jeg ser på. Ja, en hesje. En blond og halvtørr skjønnhet, satt opp i en liten bue.

Jeg slår av motoren og går mot enden av hesja. Der tar jeg tak i en tråd som stikker ut og åndsfraværende blir jeg stående og tvinne den mellom fingrene slik jeg pleide å tvinne håret ditt før du sovnet. Det vil si, det var det jeg burde gjort, men man blir redd for å vekke FOR mange gamle minner.

I stedet står jeg og har lyst til å stupe under hesja, komme ut på andre siden og riste av meg alt etterpå. Det var det vi drømte om da vi var ungdom og kjørte rundt bygda og tilbake igjen i utrygge biler. Vi trodde det var en vegg et sted, et sted litt unna hvor vi aldri hadde vært. Vi trodde vi kunne kjøre dit den veggen var, smette under og komme ut et annet og mer spennende sted. I stedet lærte vi at veien til andre og mer spennende steder var lenger enn lang – og at den samme veien tilbake etter noen år var plent umulig. Så vi, ungdommen fra denne fjordbygda, ble værende i et limbo.

Limbo var ikke noe sted å være, det var akkurat det samme som vi hadde opplevd noen år før. Da trodde vi at alt skjedde et annet sted enn der vi var. Det trodde vi også i limbo, men holdt fast. Vi prøvde å få stadig bedre jobber, stadig større hus, stadig flere ting å putte inn i disse husene, stadig flere barn som vi bannet på skulle bli lykkelige, som ikke skulle bli som oss. Det var den synlige siden av det.

 

Så var det den andre. Hver gang jeg satte på ei plate av Springsteen eller Creedence, var jeg tilbake i kjellerstua. Hver gang jeg spiste bacalao, var tankene et annet sted enn i selskapet. Hver gang jeg så et kjent registreringsnummer, en bil fra hjemfylket, fikk jeg los. Skilter med bokstavene UX og UR var som en hundefløyte. Da nevnte jeg for henne at vi burde flytte hjem. Men det var like sikkert som at man må betale skatt og smøre seg for sola; det skulle hun IKKE.

Så jeg fortsatte å være dratt mellom den jeg var og den hun ville jeg skulle være, fortsatte å være i limboland, helt til jeg plutselig ikke var der lenger.

 

Nå er jeg her igjen. Ved en hesje over et småbruk ved fjorden og ter meg som en tosk. Det er bare en hesje. Nei, vent. Den er mer. Da folk nesten sluttet å hesje, tok de vegg i livene våre. Ikke alle fikset det like godt. Tore ble revisor. Torbjørn ga opp og giftet seg med henne jeg fikk mitt første kyss av. Han fikk jobb i kommunen, hun ble healer og jeg ble bare et vagt minne for dem begge.  Det er de som bor på dette småbruket. Og de har bodd her hele tiden.

Her, hvor de har to ljåer lent opp mot en vegg. De har bladene vendt mot hverandre og bladene på ljåene ser ut som parenteser som bare venter på å bli satt rundt disse dagene i juni.