Berre gamle tider, gamle flammer

April 12, 2011 § 3 Comments

(Morgonkåseri på P2 onsdag 13. april – skrive på bokmål)

 

Da jeg dro fra dette steder, var det oppgang og vekst. Det ble investert i oppdrettsmerder, veier, kaier, nye hus, nye kjærester – kort sagt; alt var velstand.

Da jeg kom tilbake til denne springsteenplassen inne fjordarmen på Vestlandet, hadde det stoppet opp igjen. De nye tidene var over. Det var bare gamle tider her nå. Denne delen av fjorden min var blitt et museum over alt hjertet husker og blitt et slik sted hvor Bruce Springsteen kunne spilt inn musikkvideo til en sang om verdens forfall.

 

I nabolaget hadde lite endret seg. Nabolaget er altså et hus som ligger enda nærmere sjøen enn mitt. Der bor Egon og Audhild. Bak husene våre, ligger riksveien. Det dundrer et vogntog med fisk forbi nå og da, men alt er som før. Ungdom i hardt prøvede biler prøver å kjøre fra baklysene sine gjennom mørke kvelder. Kommunens små hjelpepleierbiler vekker veien hver morgen, posten kommer fortsatt sent og uregelmessig og når Egon og Audhild – og jeg – kjører opp til riksveien, har vi to muligheter. Vi kan svinge til venstre. Eller til høyre. Den ene veien går til kommunesenteret. Den andre går til resten av verden.

 

Når du kommer fra et slik sted og har vokst opp med åttitallsplatene til Bruce Springsteen, som alle handlet om å komme seg vekk, blir du litt myk og rufsete i kanten når naboen din tar steroanlegget ut på verandaen, som for liksom å spille våren inn. Det skjedde i helga. En linn vind dro inn over fjorden. Lave solstråler hjalp til på følelsen og Egon og Audhild sto der i tykke jakker med hver sin sigarett og hvert sitt glass og var enige om at de hadde det ganske godt.

 

Det var da den kom, lyden. Hvor enn jeg har reist i verden, har disse sangene fulgt meg. De er spilt i strandbarer på Grand Kanaria, hotellrespesjoner i Kyoto, på barene i bakgatene i New Orleans.

”There´s a bad moon on the rise”, sang Creedence. Dette bandet er muligens lyden av liv som er levd på Grand Kanaria,  i New Orleans og Kyoto, men Creedence er også lyden av nordvestlandet.

 

Audhild og Egon er bra folk. Hun jobber innen omsorg, han er pensjonert sjømann og de lever sine liv ganske stille og jevnt.

Egon holder på rundt huset. Det er alltid noe som skal fikses.

Audhild liker å lese, å sitte i en stol i stua eller på verandaen med en bok i fanget og leve seg inn i andres liv og andre virkeligheter. Hun virker fullstendig oppslukt i fortellingene og leker med gifteringen sin mens hun leser.

Jeg har sett dem sparke til side mattene og danse barføtt på parketten lørdagskveldene og  ja, jeg har vært litt misunnelig. Hun jeg skulle ha danset over parketten med, ombestemte seg. Akkurat da jeg hadde lært meg vals, skifta hun musikk. Så skiftet hun mening – og adresse.

 

Den lørdags ettermiddagen Egon og Audhild og steroanlegget sto på verandaen, var det to uker siden hun dro. La oss kalle henne Fraaflyttar, for her hjemme i fjorden blir jeg aldri noe annet enn en heimflyttaren. Folk lurer på hvor lenge jeg blir denne gangen, om  jeg har ro nok i ræva til et slik søvnig sted som dette, om jeg ikke snart er på vei til et enda mer spennende sted – ”slik som kvinnfolket”, sier folk og slipper et slesk smil fra munnvikene.

Egon så meg i vinduet. Han vinket meg ned. Normalt blir en litt beskjemmet av å bli sett stirrende, men her ute er det ikke så mye annet å se på enn fjorden og naboene, så jeg dro på meg ytterklærne, stakk en flaske rødvin i frakkelommen og gikk ned.

 

Inne under overbygget hadde de to varmelamper gående, to lange rader med stearinlys, pledd, store utemøblementer, utsikt til en fjord som egentlig ikke har noen hindringer på veien til Island eller Amerika. Og de hadde et stereoanlegg som spilte Creedence Clearwater Revival.

Da slo det meg, en trenger ikke fra til Arguinegin, Kyoto eller New Orleans for å oppleve noe eksotisk – eller for å høre Creedence. Det holder ved en vestlandsk vårsol som er i ferd med å bli overtatt av mørket og et nabopar som dyrker de små, magiske øyeblikkene.

 

Like fint her som i syden, sa Audhild.

På høyde med det aller beste i utlandet, sa Egon.

 

Slik kan også kjærligheten være, tenkte jeg.

 

Advertisements

Where Am I?

You are currently viewing the archives for April, 2011 at Heimflyttar's Blog.