Det er nok lyset, det er nok lyset

June 30, 2011 § 1 Comment

(Morgonkåseri i P2 torsdag 30/7, lese av @Kvalshaug)

Folk sier de sover mindre om sommeren, at det er lyset. At de trenger mindre søvn. Folk legger seg senere og vekkes tidligere av ei lav sol inn i soverommet. De utsetter kroppene sine for både sol og varmt sommerregn, os fra grillen, sjøvann, kutt fra einekjerr. Vi velter oss i natur, velter naturen over oss og folk sier det er lyset, at lyset på denne årstiden får dem til å gjøre det.

Jeg vet at med lyset kommer det også et stort mørke. Det heter sommerferie. Her ute i fjordbygdene i utkanten av bade kartet og stedene der folk er villige til å bo, er vi ikke plaget med turister. Jeg skulle ønske vi var det. Vi hadde trengt noen telt på jordene, folk som gikk rett opp til bonden for å kjøpe melk eller noen bobilturister som fisket alt for nær oppdrettsanlegget. Det ser jeg mange andre steder har, men de kaller turistene en plage. Alle har sitt, vi har nesten ingenting, så vi må dra på ferie, mot det store mørket.

 

I elleve av tolv måneder prøver vi å leve livene våre på siden av hverandre. Oppføre oss skikkelig, ja, men ikke komme for nær. Så drar vi til trange campingvogner til Oppdal eller Sverige eller vi drar til trange leiligheter i Syden. Vi drikke for mye, elsker for lite og leser absolutt alt i VG. Og vi kaller det ferie, men vi har ikke hatt mye fri fra oss sjøl, som jo er hensikten med ferie – å gjøre som Knut Hamsun skrev, å drive ikring og være sig selv til lit forundring.

Når vi har kommet til campingvogna eller den trange leiligheten i Syden, kaster vi oss over VG og Dagbladet, og det er da det begynner å bli dystert. Er det ikke myggen eller flatten, er det alkoholfarene, muligheten for å bli skilt, slått ned, solbrent, ranet, skimmet i minibanken eller robbet av en rumensk bande i løpet av ferien. Bilen kan bli påkjørt, båter kjører for fort, hunder kan få karantene, Katter kan bli ensomme, vi kan rett tog slett bli syke, ensomme og ganske mørke av å ha ferie.

Vi tikker og går gjennom høst og vinter. Slik er det å være protestantisk norsk. Løvet fallet for våre føtter, men vi tar det greit. Bakken fryser til, vi er vant til frost. Snøen laver og legger seg bløtt før den er borte neste dag. Vi takler det. Regnet står stritt inn fra alle sider. Vi har ikke fortjent bedre.

Høst og vinter bøyer vi oss for årstidene og misnøyen og surmuligen i oss selv, og skylder på alt og alle, ikke minst på hverandre og meteorologene.

Våren er et glimt av håp. Først nå våger vi å tro på sommeren, før det slår oss. Fellesferien er nær. Fellesferien er den skumle guttegjengen som står langs skoleveien og truer med bank.

Naboene mine, Audhild og Egon, er et perfekt par. De lever både ved siden av hverandre og intenst sammen i en kombo av felles interesser, sakte tenkte tanker og et lite glass vin under varmelampa på verandaen. Vestlandssommeren er slik. Den krever varmelmape, men ikke så mye mer. Her har Audhild og Egon alt. De drar på dagsturer med båten, med grill og nistekurv. Hun fniser litt når de kommer i land. Han gir henne hånden over ripa, holder den noen sekunder og ser på henne med det blikket som gjør at de hører sammen, holder sammen.

Jeg star og ser på alt dette. Prøver å ikke stirre, men observere. Jo lenger ut på sommeren vi kommer, jo nærmere fellesferien vi kommer, jo mørkere blir jeg. Folk har de godt. Det er fint. Jeg skal verken på fellesferie eller noe annet sted der det er tett med folk.

Kan ikke mordersneglene, flåtten, rumenerne som rundstjeler, dødbier, giftige blomster, syke bier, salmonella, banksvindlere og andre statistiske størrelser også tatt seg en tur ut hit? Da hadde det minste skjedd noe som kunne forandret saker og ting og en lang sommer.

Nei, det er nok lyset, det er nok lyset. Ikke nødvendigvis det som henger over horisonten fra den første koppen pulverkaffe til langt på kveld. Det er nok lyset du har i deg. Det som er alt for blått.

Advertisements

Det er slike ting eg tenker slike morgonar

June 29, 2011 § Leave a comment

(Morgonkåseriet i P2 onsdag 29/6, lese av @Kvalshaug)

La meg ro deg ut til holmen. Ja, deg. Akkurat nå. Nå som sola begynner å stå skrått innover fjorden, legger fjellene svarte og sjøen ser ut som noe de har laget på et aluminiumsverk.

Ei åre nedi, så den andre, stig på. Der, bak tofta står det kaffe, vær forsiktig. Vent til vi er ute av strømmene her inne ved land. Den rømte oppdrettslaksen liker å stå her og føne seg, enda det er torskens plass.

Vi kan dorge lenger ut. Jeg ror. Du sitter med en finger over ripa og holder et snøre høyt i sjøen. Bare legg deg tilbake, det er et stykke ut til holmen. Når du bor inne i en slik fjord, er det et stykke til det meste. Spesielt til folk som vil være med på en slik rotur en tidlig morgen i juni.

Hører du hvordan det drypper av årene? Reketrålerne er inne for lengst og skipstrafikken ute i leia, går på nattestid. De siger sakte forbi mens vi sover, på vei mot langt mer spennende steder enn dette. Der har vi lykta som smyger sitt sjuke lys ut i skumringen. Ser du holmen nå? Ikke? Så du tror ikke den finnes? Neivel. Så eksisterer den ikke, men hva så? Er man ikke alltid på vei mot en holme i livet der gresset er grønt, svabergene er vasket runde i kantene og en hegre basker som et Sikorsky-helikopter når den letter?

Det er slike ting jeg tenker slike morgener, sånn i tilfelle man skal få bruk for det. Det står én tallerken på frokostbordet. Slik er det blitt. Hun hadde store drømmer enn dette, og dro etter dem. Jeg har også drømmer, men de er her.

I går gikk jeg ned til båten, en fjorten fots færing, som lå halvt oppe i støa. Vi har hatt mye fint sammen, men er blitt to sentimentale, halvgamle, halvt havarerte skapninger begge to med umalt ripe, sprekker i trevirket og vi ser oss ikke lenger om etter en ny havn. Jeg bøyde meg over ripa og tok på den, omtrent som man klapper en gammel venn på skuldra. Vi snakker ikke lenger om kvinner.  Tro meg; kvinnene snakker heller ikke lenger om oss.

Så ringte hun. En mobil i brystlomma kan bryte stillheten ved en fjord på mer brutalt vis enn en måke.

Jeg burde besvart det anropet.

I dag skal jeg gjøre noe folk her fra fjordbygda ikke gjør. Det kommer en buss med turister og varaordføreren skal guide rundt i bygda. Jeg har tenkt å bli med bussen. Ikke fordi  jeg er så forbasket fremmed, men for å se hva vi forteller de få tilreisende vi har og eventuelt hvorfor de aldri mer kommer tilbake. Om jeg skal gjette, blir det slik.:Varaordføreren ønsker velkommen på fjordadialekt og hakker avgårde om næringsutvikling. Vi er jo mulighetenes kommune. Vi er et Norge i miniatyr.

Da er det jeg skal bøye meg fram til setet foran der det sitter en utenlandsk kvinne som forlengst har slått på iPoden sin. Jeg skal kakke henne på skuldra, prove å være vennlig og forklare at jeg bor her, men ikke er slik. Jeg skal spørre om hun ikke vil bli med på en liten rotur. Ja, i en ekte båt. Jo, den er gammel, men har sjel. Hun skal reagere positivt på ordet sjel. I neste setning bruker jeg ordet autentisk og sier “as we locals do”. Dette skal gjøre susen. Så hun setter seg til rette på tofta, mildt skeptisk. Hun slipper dorgesnøret uti mens jeg ror behersket og lar det dryppe godt av årene mellom hvert tak. Fiskesnøret som renner mellom de lekre neglene hennes,  et fremmed ansikt og åpent sinn, ei som stiller gode spørsmål om hvordan det er å leve, hvordan det er å leve her ute i naturen.

Jeg ror henne ut til holmen og en hegre letter mot horisonten. Når vi klyver i land på holmen, skal jeg dra litt på det, og si, som planlagt, at joda, det er vel slike øyeblikk vi lever for.

Så – vil du bli med? La meg ro deg ut til holmen. Ja, deg. Akkurat nå. Det er ingen grunn til å utsette noe i dette livet eller å la være å seg utsette for det.

 

Rytmen i fjorden når det er flo

June 28, 2011 § Leave a comment

(Morgonkåseri i P2 28/7 kl 0725, lese av @Kvalshaug)

Sissel Uti Fjorden skal gi ut dikt. Hun heter bare Sissel Uti Fjorden Som Skal Gi Ut Dikt, for folk her synes det er noe ordentlig tull. Noe skikkelig mystisk, noe innadvendt. De tror det forklarer mye ved henne, det at hun skal gi ut dikt. At det er på grunn av alle diktene og ordene at hun virker litt fjern når hun går langs veien. At rytmen når hun pilker ute ved Skjæret har noe å gjøre med hvordan bokstavene faller ned på papiret. De tror hun er her, men likevel langt borte. Et sted hvor ingen av oss andre kan komme.

Jeg tok mot til meg og snakket til henne da jeg traff henne ved knekkebrødhylla på Rema 1000 en dag.  Sissel var et vakkert strå i denne åkeren av bleier, kaffe og kjølig ost uten smak. “God dag,” sa jeg, og navnet mitt og nevnte at jeg skriver en bygdebok, i håp om at hun skjønte vi hadde noe til felles.

Bygda har gått glimrende i alle år uten slik som oss. Bevares, de har klart å redusere antall dagligvarebutikker fra tre til én, og slik rasjonalisering og enighet er sjelden å se. Det samme med skolene: folk tok hintet om å flytte ut slik at alle fikk plass på én skole, den nyeste, den som lå lengst unna alle fordi tomta var billig. Såpass må man gjøre for hjemstedet sitt; å enten flytte ut slik at bygda får et hodebry mindre eller velge en skole som har den billigste tomta.

Veiene er ikke blitt bedre, og hurra for det. Dårlige veier med telehiv midt på sommeren og asfaltkanter høye som kattunger, beyr også at det ikke går noen flyttebiler UT av bygda. Nei, her er det mye å være glad for.

Alt dette burde jeg sagt til Sissel Uti Fjorden som gir ut dikt, men jeg ble stående og stotre i møte med kunstneren. Hva tenkte hun? At jeg var nok en tulling som skulle forstå henne? Kvinner jeg har kjent, har likt å bli forstått, men de som skal gi ut dikt er troliv livredde for å bli det. Forstått og tolket.

Hvordan skal man prøve å nærme seg Sissel Uti I fjorden som skal gi ut diktbok? Er det vits i det hele tatt? Jeg er redd jeg ikke blir her lenge nok til å bli nær. Hun liker nok ikke linjer som river seg fra verset.

Så spurte jeg, helt ut i lufta, og jeg aner ennå ikke hvor det kom fra, “du kjenner kanskje ikke så mange her?”. Enda jeg visste hun hadde bodd her hele livet.

«Alt for mange», sa hun.

«Hæ?», sa jeg, det må ha vært gufset fra kjøledisken på Rema 1000, vi sto der i tidlig juni, vi hutret.

«De forstår meg ikke», sa hun.

Selv om det var et ventet svar, ble jeg totalt overrumplet og bestemte meg der og da, med utsyn til sju typer Wasa-knekebrød på Rema 1000, at jeg skulle bli en som forsto. Som forsto henne og alt det hun drev med. Som ikke skulle stå i veien for hvert naturbilde hun ville laste fra himmelen over parabolen og ned på papiret. Som ikke skulle mukke når hun fant en firkløver med fem blader eller kysset en solsikke med bøyd hode – i diktingens tjeneste. Der, mellom frysedisken og knekkebrødhylla, bestemte jeg meg for å bli en som tålte slik, som forsto, uten å forstå henne ihjel, som kunne leve i det mysteriet som het Sissel Uti Fjorden Som Skriver Dikt.

Dette er ett år siden.

Ennå spør jeg meg selv hva som skjedde jeg. Ennå lurer jeg på hva som får henne som skal gi ut dikt til å bli boende ute i fjorden. Er det punktumssteinene i fjøra, austavindsfrasene eller rytmen som kommer i fjorden når det er flo? Eller bare mitt eget, hjerte som banket for hardt, for lenge og som nå ikke vet hvordan det skal stoppe.

 

Slik eg tvinna håret ditt før du sovna

June 27, 2011 § Leave a comment

(Morgonkåseri i NRK P2 27/6 kl 0726, skrive på bokmål og lese av @Kvalshaug)

 

Der var hun. Der. Ikke? Jo, jeg måtte rygge litt tilbake, gjennom en slak sving, men her ute på bygdene er vi ganske trygge på at det ikke kommer noen bak. Vi vet hvor folk kjører og hvor fort de pleier å komme. Folk bruker ikke blinklys heller. Alle vet hvor den og den bilen pleier å svinge av.

Så jeg rygger gjennom svingen, gir på litt og vrir inn på en gårdsvei.

Der står hun.

Hun er min ungdoms kjæreste, hun som ikke dro herfra, men ble værende og nå ser hun bare rart på en som har kommet flyttende hjem.

Jeg snakker ikke om skjønnheten fra andre siden av fjorden som pleide å gjemme klærne sine under en stein og svømme over sundet til kjæresten sin om kveldene og ta på seg hans store skjorte – som også lå under en stein.

Det er ikke noe sensasjonelt jeg ser på, ville folk si. Folk  her i fjorden er litt lei av turister som peker og tar bilder – eller hjemflyttere som kommer tilbake og skal oppdage alt på nytt.

 

For meg er det en sensasjon. Hun er foran meg. Her. Nå. Minst tyve år for seint. Men der står hun. La oss si at det er en hesje jeg ser på. Ja, en hesje. En blond og halvtørr skjønnhet, satt opp i en liten bue.

Jeg slår av motoren og går mot enden av hesja. Der tar jeg tak i en tråd som stikker ut og åndsfraværende blir jeg stående og tvinne den mellom fingrene slik jeg pleide å tvinne håret ditt før du sovnet. Det vil si, det var det jeg burde gjort, men man blir redd for å vekke FOR mange gamle minner.

I stedet står jeg og har lyst til å stupe under hesja, komme ut på andre siden og riste av meg alt etterpå. Det var det vi drømte om da vi var ungdom og kjørte rundt bygda og tilbake igjen i utrygge biler. Vi trodde det var en vegg et sted, et sted litt unna hvor vi aldri hadde vært. Vi trodde vi kunne kjøre dit den veggen var, smette under og komme ut et annet og mer spennende sted. I stedet lærte vi at veien til andre og mer spennende steder var lenger enn lang – og at den samme veien tilbake etter noen år var plent umulig. Så vi, ungdommen fra denne fjordbygda, ble værende i et limbo.

Limbo var ikke noe sted å være, det var akkurat det samme som vi hadde opplevd noen år før. Da trodde vi at alt skjedde et annet sted enn der vi var. Det trodde vi også i limbo, men holdt fast. Vi prøvde å få stadig bedre jobber, stadig større hus, stadig flere ting å putte inn i disse husene, stadig flere barn som vi bannet på skulle bli lykkelige, som ikke skulle bli som oss. Det var den synlige siden av det.

 

Så var det den andre. Hver gang jeg satte på ei plate av Springsteen eller Creedence, var jeg tilbake i kjellerstua. Hver gang jeg spiste bacalao, var tankene et annet sted enn i selskapet. Hver gang jeg så et kjent registreringsnummer, en bil fra hjemfylket, fikk jeg los. Skilter med bokstavene UX og UR var som en hundefløyte. Da nevnte jeg for henne at vi burde flytte hjem. Men det var like sikkert som at man må betale skatt og smøre seg for sola; det skulle hun IKKE.

Så jeg fortsatte å være dratt mellom den jeg var og den hun ville jeg skulle være, fortsatte å være i limboland, helt til jeg plutselig ikke var der lenger.

 

Nå er jeg her igjen. Ved en hesje over et småbruk ved fjorden og ter meg som en tosk. Det er bare en hesje. Nei, vent. Den er mer. Da folk nesten sluttet å hesje, tok de vegg i livene våre. Ikke alle fikset det like godt. Tore ble revisor. Torbjørn ga opp og giftet seg med henne jeg fikk mitt første kyss av. Han fikk jobb i kommunen, hun ble healer og jeg ble bare et vagt minne for dem begge.  Det er de som bor på dette småbruket. Og de har bodd her hele tiden.

Her, hvor de har to ljåer lent opp mot en vegg. De har bladene vendt mot hverandre og bladene på ljåene ser ut som parenteser som bare venter på å bli satt rundt disse dagene i juni.

La meg ro deg ut til holmen

June 15, 2011 § 5 Comments

La meg ro deg ut til holmen.  Ja, deg. Akkurat no. No som sola står skrått innover fjorden, legg fjella svarte og sjøen blank og blendande. Overflata ser ut som noko dei har laga på eit aluminiumsverk.

Ei åre nedi, så den andre, stig på. Der, bak tofta står det kaffe, ver forsiktig. Vent til vi er ute av staumane her inne ved land. Den rømde oppdrettslaksen likar stå her og føne seg, enda det er torsken sin plass. Nei, vi tek ikke oppdrettslaks. Orkar ikkje meir.

Vi kan dorge lenger ut. Eg ror. Du sit med en finger over ripa og held eit snøre høgt i sjøen. Bare legg deg tilbake, det er eit stykke ut til holmen.

Når du bur inne i en slik fjord, er det eit stykke til det meste. Spesielt til folk som vil vere med på en slik rotur ein tidleg morgen i juni.Høyrer du korleis det dryp av åreblada?

Reketrålarane er inne for lengst og skipstrafikken ute i leia går på nattestid. Dei sig sakte forbi mens vi søv, på veg mot langt meir spennande stadar enn dette. Der har vi lykta som smyg sitt sjuke lys ut i skumringa. Der bur Sverre Matros som bunnsmører færingen sin tre gonger i året.

Ser du holmen no? Ikkje? Så du trur ikkje han fins?

Neivel. Så eksisterar han ikkje, men kva så? Er ein ikkje alltid på vei mot ein holme i livet der graset er grønt, svaberga er vaska runde i kantane og ein hegre baskar som et Sikorsky-helikopter når han lettar?

Det er slike ting eg tenker slike morgonar, sånn i tilfelle ein skal få bruk for det. Det står éin tallerken på frukostbordet, ein kaffikopp. Slik er det blitt.

Ho hadde større drøymar enn dette, og ho dro etter dei. Eg har og drøymar, men dei er her. Her, kor ein færing uffar seg i støa, tek vatnet som når ein stor fugl landar, her kor ein kan ro så langt det måtte vere.

Where Am I?

You are currently viewing the archives for June, 2011 at Heimflyttar's Blog.