Kanskje det ville bli eit par av oss igjen

July 13, 2011 § Leave a comment

Eit par gonger i året, på godversdagar, kjem Egon ut på trappa med kaffekanna, eit krus frå ei av redningsskøytene og sigarettar. Eg sit ofte ved kjøkenbordet med desse morgongreiene mine. Egon går inn igjen etter ei stor skuff frå ein kommode. Han byrjar legge ut sokkar, sortere dei, legge deg bak seg når dei endeleg har blitt to.

Han rår ikkje med det, seier Audhild, han er ein bra kar på alle vis, men sokkar, nei, der glepp det for han.

Når Egon kjem ut på trappa med skuffa si, veit eg det kan ta tid. Han er nøye. Ser på sokkane, kanskje han snakkar til dei som ei gamal dame snakkar med plantene sine. Sigaretten heng i munnvika hans, får Egon til likne ein skodespelar i svartkvittfilm. Egon er ikkje så nøye med håret desse morgonane. Håret kan vere til alle kantar medan han ordnar verda si i par.

Første gong lurte eg på om dette måtte med i bygdeboka. Eg skal skrive like mykje om mi samtid som gamal tid, men her ved fjorden føler eg ofte at det som skjer no, er gamal tid. Folk brukar den tida ting tek. Dei er medvitne på kva dei gjer, bevegelsane er monotone, ein del av kroppane deira. Dei gjer ting med heile seg sjølv og sjekkar heller epost når det lir mot kvelden. Eg tenker på bygda mi som ei bølge som aldri kjem heilt til land, men er fin å sjå på når ho krusar der ute, skvett opp under småbåtar, har sitt eige liv der under skyane som heng som skjegg rundt fjella i aust.

Eg set meg til å skrive. Om Egon, om ritualet hans med sokkeskuffa. Han går heilt opp i det. Han går heilt opp i alt, kona si óg. Han er til stades. Det er det eg vil skrive i bygdeboka, om ein mann som er her, ikkje alle andre stadar.

Sokkane mine er nokså ordna. Kanskje eg berre skulle la det fare ein månads tid og sjå kor det ber? Kanskje eg skulle setje meg på trappa ein morgon og prøve imitera Egon og rørslene hans? På det viset, om eg blir slik ein mann, ville det kanskje bli eit par av oss igjen?

Advertisements

Du likar å klatre

July 4, 2011 § 2 Comments

Guten med munnspelet dreg føtene etter seg på kanten av grøfta. Hestehov og rams klaskar mot leggane og blir slått unna. Graset reiser seg raskt etter tråkka hans, men etter han hengdet to toaer, reine toner. Ei lys låt til innpust, ei mørkare til utpust.

Kva skal du? spør han.

Dra garna, sier eg.

Få bli med, seier han, og eg er sju år igjen, kanskje åtte i august, og eg har spurt far min om å få vere med på fjorden.

Eg veit kven foreldra hans er, sender ei melding, får svar om at det er greit.

Eg skyv båten frå land, gir han vesten min. Vesten er ein alt for stor, stiv frakk og dei brune gutearmane med plaster der han ein gong skal ha klokke, ser tynne ut.

Spel litt da, seier eg.

Han kan berre dei to tonane, men dei held for oss. Ein lys, ein mørk. Ein liten tone, ein stor.

Når garna er oppe, tel han fire lyr, ein brukbar torsk, ei sjøstjerne og ein krabbe. Krabben viklar vi ut og set ned i fjøra igjen. Han går målretta inn i tanget. Krabben har eit lager ved vatn under skalet som gjer at han lever lenge på land.

Du får kome attende i august, seier eg etter krabben, akkurat som far min sa

Vi sløyer. Eg held fisken med buken opp, han bloggar med den nye kniven min. No og då står ei tynn stripe blod ut over steinane og sandalane hans. Gjer ikkje noko, vi er sjøfolk. Vi skjær strupar, grev ut innmat og slenger det til måsen som sirklar som glorier over oss og jamrar som ein velgar i dagane før kommunevalet. Vi er stille. Treng ikkje seie noko. Dette er eit høgdepunkt for oss begge, og vi veit det.

Kva skal du gjere i sommar da, spør eg når vi har vaska hendene våre i saltvatnet og drege det våte av mot skjortene.

Veit ikkje heilt. Fiske krabbe, kanskje. Og klatre.

Du likar å klatre? spør eg, men det er ikkje mi stemme, det er ein annans, det er ei stemme frå ei annan tid, med ein liten skjelv som den lette brisen tek austover. Far min si stemme.

Eg lukkar augene og akkurat da ser eg så alt for mykje. Eg ser innover landet, og ser kvar kontur av tuntreet kor ein gut ikkje har klatra på 34 år.

 

Eg hadde ein ring klar da ho ga meg finger´n

July 1, 2011 § 21 Comments

(Morgonkåseri i P2 fredag 1/7, lese av @Kvalshaug)

Her i bygda setter vi oss ikke på bar når vinden blåser skeivt inn i livet og du bare ønsker å la deg drive med. Når du bare vil høre glade kvinners latter, ei drøy jazzlåt og se mørket senke seg, ute som inne. Nei, vi sitter ikke på bar. Vi har ikke bar. Vi har et fjordhotell der lokalbefolkningen ikke føler seg velkommen. Fjordhotellet satser på turister og konferanser, og da passer det dårlig å vise frem lokalbefolkning. Det siste året har jeg gått fra å være turist i egen bygd, en forsøksvis deltaker på livets evige konferanser – til å bli ..ja, “lokalbefolkning”.

Hun også. Men hun gikk tilbake til å bli turist. Hun dro. Det er derfor jeg sitter her og synes synd på meg selv og savner en bar å synes synd på meg selv i.

Det bor karer i husene rundt fjorden og de har roteskuffer fulle av sokker det bare finnes én av. Ensligheten finnes i boligfeltene også, i underetasjen. Det er flust av menn i norsk sokkel som har brent av det de hadde av olje og krutt og som fra tid til annen savner en bar, en prat og noen som ler.

“Du må bare være deg selv”, sa nabofrua Audhild. Hun visste dama hadde dratt. Audhild så hvordan det sto til med meg. Blikkene ut over fjorden som ble akkurat noen sekunder for lange. Hvordan jeg snudde meg vekk når noen gikk over grusen.

Audhild kan ikke ha forstått mye da hun sa at “Du må bare være deg selv”. Trodde hun jeg skulle møte noen nye? Her? Ute i distriktsnorge? Skulle det reke en kvinne forbi her som attpåtil så seg tjent med å stoppe? Med å bli? Hos en som meg? I et hus som er så fullt av ennå ikke fjernede minner etter ei som dro?

Audhild prøver å oppmuntre meg på alle vis: “Det er brasilianske kvinner i fire-fem hus på den andre siden av fjorden”, sier hun. Har vel hørt hvordan karene kjører de brasiilianske jentene sine rundt i bil, ruller ned vinduet, dulter hverandre på fest og sier  «det er samba i senga, vet du».

Jeg er ikke der. Ikke ennå. Jeg er knapt nok her. Tankene er et annet sted. Hos henne som dro, hvor hun enn måtte være.

Da jeg kom tilbake til bygda, snakket jeg ikke engang språket her lenger. Men jeg kom med henne. Det holdt. Vi var lykkelige, sa vi til hverandre under dynene når vi hadde lagt oss for kvelden. “Finere finnes ikke på jord”, sa vi da vi sto på fjelltoppene. Jeg mente henne. Hun mente naturen, men naturen var ikke nok. Hennes natur var å dra. Hun dro. Jeg sto. Jeg står ennå.

Og når alt dette er tenkt, er jeg liksom på bar der slike tanker fortsatt er gangbar mynt. Det er fredag. Jeg sitter ved bardisken. Hører servitørene snake svensk seg i mellom, ser på alle flaskene etter hverandre, lærer meg navnene fra venstre til høyre, legger inn en bestilling nå og da. Lokalet fylles opp. Inn kommer menn som meg og kvinner som henne. Latteren og bevegelsene er til å kjenne igjen. Ei av dem ligner henne,  det er noe med måten hun holdt hendene sine på. Jeg hadde til og med en ring klar da hun ga meg finger´n.

Kvinnen går ikke fra bardisken. Hun spør om stolen ved siden av er ledig. Jeg burde svart da hun spurte hvem er så denne karen. Det var et godt spørsmål. Jeg tenker på det uten å åpne øynene og kommer til at jeg ikke vil være meg selv i kveld, jeg vil være mannen hun vil ha.  Så jeg sier at jeg bare er på besøk.  Hun sier hun skal en tur på toalettet, men kommer ikke tilbake. Jeg sitter og holder rundt barstolen der jakken hennes henger. Så stryker jeg på jakken, som om det var en rygg. Så ser jeg ut over fjorden som om den var en bar. Så ser jeg livet mitt, som om det er noe å samle på. Og det er det, når man finner bedre grunner for å gå hjem enn å henge i en bar man ikke har.

Where Am I?

You are currently viewing the archives for July, 2011 at Heimflyttar's Blog.